Selv om både den gamle og den nye industriminister har gitt den aldersstegne Søftestad-gruven i Nissedal det nådeløse dødsstøt og den egentlige drift ble definitivt lagt ned den 1. juli i år, gir gruven ennå livstegn fra seg.
Halvrustent, støvet maskineri rusler og går oppe på de veldige slagghaugene - et steinknuseri maser jevnt og trutt jernholdig stein som med tid og stunder skal bli dekke på nye veier ute på skogviddene. Til tider kan imidlertid gruveområdet virke utdødd og spøkelsesaktig. Intet liv er å se - verken i gruvens bygninger eller under de veldige, gistne trekorridorene som kroker seg klosset over slagghaugene og ender nede i gruvesjaktene under jorden.
Men følger en disse tomme korridorene og fortsetter innover i de mørke gruvesjaktene der kaldt vann drypper ned fra tak og vegger, kan en høre at det foregår noe langt der nede. Skrammel av maskindeler og taktfast banking. Det er ikke gruvespøkelser som sleper seg gjennom sjaktene med raslende lenker - s å død er likevel ikke Søftestad Gruber. Lyden kommer fra gruvens fire gjenværende arbeidere. De har ennå sin daglige arbeidsdag i den dødsdømte bedriften. Karene er i ferd med å demontere alt brukelig utstyr - de tar fra hverandre gruvenes indre organer og sender dem stykkevis opp i lyse dagen der maskindelene siden skal selges til høystbydende.
To-tre måneder tar dette arbeidet. Dermed er det kroken på døra og Søftestad Gruber overlatt til seg selv og sin klamkalde skjebne. Lydene fra bunnen av gruven kan i og for seg lignes med dødssukk. Pumpene er allerede stoppet, det jevnlige vedlikeholdsarbeid for lengst avsluttet og grunnvannet pipler nå fritt ut fra alle krinkler og kroker. Gruvesjaktene fylles langsomt med vann og om et par årtier vil alle spor etter mennesker i de mektige jordhullene være borte fra alltid - også navnetrekkene som gruvearbeiderne har risset inn i de grove jernmalmblinkende veggene...
Vi følte faktisk den vemodige stemningen så på kroppen da vi trakk i den gamle stigerens digre overall, satte på oss den digreste hjelmen gruvene kunne oppdrive og dro nedover i det mørke, klamme, ukjente i lyset fra den sterkeste lykt vi kunne oppdrive i lampehuset. Foran oss vandret trygt og hjemmekjent den nærmere 70 år gamle Ingvald Pedersen - en mann som har arbeidet i gruvene siden 1939. Trolig var dette hans siste tur ned i bunnen av gruven. Vi dukker ned i mørket, klamrer oss fast til en glatt og sølete jernstige som stuper ned mot hovedsjakten som heller i en faretruende stor vinkel. Lysstrålen fra lykten i hjelmen som er trang og støvete gir oss ikke stor anledning til å se oss om. Dessuten klamrer vi oss fast med begge hender til et gebrekkelig gelender som bærer tydelig tegn på forfall. Vi kryper oss nedover bak Pedersens brede rygg.
Søftestad Gruber ble anlagt i 1917 og driften her pågikk i bare et par år før den ble stoppet. Den gang som nå skyldes nedleggelsen for kostbare kommunikasjoner - man benyttet seg av en lekter som fraktet malmen fra Søftestad og over Nisser-vannet til Treungen der jernbanen besørget resten. Gruvene sto dermed unyttet med all sin fine jernmalm helt til 1939. Da erstattet man lekteren med lastebiler og siden den tiden har driften gått kontinuerlig helt til 1965.
Vi er kommet ned til stoll 3. Vi har sklidd og tråkket på stive ben langsmed rustne skinneganger. Det drypper ikke så kraftig fra vegger og tak lenger - tretrappen er ikke så glatt og klam som ovenfor stoll to og vi forsøker å ta igjen syttiåringen som skimtes langt der nede. Plutselig forsvinner trappen under oss og vi ramler med dongeri, lampe, hjelm og fotoapparat ut i løse luften. Sånt er ikke bare moro i det svarteste mørke, men heldigvis er de i fallet innbilte minst hundre meter ikke mer enn høyden 30 centimeter. Så vi dør ikke. "Det skjer sjelden eller aldri ulykker her i gruven", hører vi stemmen fra syttiåringen. "Bare en mann er gått med her siden gruvedriften startet".
I dag er det altså definitivt kroken på døren for Søftestad Gruber. Bedriften har vært kommunens sikre inntektskilde i over 15 år. Et femtitall mann har arbeidet i gruvene - de fleste av karene er fra Nissedal. De aller fleste har fått nytt arbeide - skogsarbeide, arbeid i industri utenfor kommunen. Sannsynligvis kommer mange av disse til å flytte fra Nissedal og dermed mister kommunen mange gode menn og mange gode penger. Så fremt det ikke skapes annet arbeidsgrunnlag i bygda. Industridepartementet har tatt en klar avgjørelse - det er ingen lønnsomhet å drive gruvene lenger. Ikke fordi det er slutt på jernmalmen, men fordi transporten med biler faller for dyr. Vinningen går opp i spinningen.
Vi er nede på stoll seks. Gruven bærer tydelig tegn på forfall. Både gelender og trappetrinn er over lange strekninger råtnet opp - de gir etter og raser sammen i våte småstykker når vi trår på dem. Det er trangt og vi må mange steder gå krumbøyd for ikke å kjøre hjelmen opp i "taket". Ut fra jettedigre hull i veggene drysser småstykker av malm ut - vi har tilbakelagt over 200 meter med ca. 1000 trappetrinn.
Malmen ja. Noen påstår at det er nok av malm i gruvene til å drive den ut i hvert fall 15 år til. Det er ingen ting i veien med den heller - malmen har hele tiden hatt en basis på 53 prosent - ja, enkelte ganger har man hatt den oppi 60 prosent. Men prisene er dårlige og derfor er det ingen som vil spandere penger på boringer og undersøkelser. Det er litt bittert for mange som ikke bare regner gruvene som en arbeidsplass, men som noe ubeskrivelig mer. En million tonn jernmalm er utvunnet ved Søftestad Gruber siden starten - ca. 47000 tonn årlig. Nå kommer det ikke en skarve kilo opp i dagen mer - ikke annet enn de malmstykkene gruve-arbeiderene bringer med seg opp som minne om en kjær og god arbeidsplass som ikke lenger eksisterer.
Vi er nede i bunnen. Vi plasker i brunt vann til langt oppå anklene. Stive ankler. De har i høy grad vært med på å tilbakelegge 400 meter i 37 graders bratt fall, 1400 morkne trappetrinn forsvinner i mørket over oss. Gruven er klam og varm - brillene dogger og hjelmen sklir rundt i svettevått hår. Syttiåringen er like tørr og uanfektet der vi vandrer siste biten til demonteringsplassen. Vi passerer falleferdige skur, kabler som dingler meningsløst i luften. Like meningsløst er et rustflekket skilt som med krigsbokstaver reklamerer for Arendal Forsikringsselskap.
Hans Vaa, Hulje Ingebrekk, Sveinung Rui og Sverre Tveitane heter de fire karene som dissekerer gruvens indre organer. Alle har vært ved Søftestad Gruber siden starten i 1939. Nå føler de et visst vemod med å måtte forlate bedriften - de stirrer med lysende øyne i sotflekkete ansikter rundt på de nakne, malmblinkende veggene, lar blikket gli videre over rustne skinneganger, traller, vinsjer og kjettinger og er skjønt enige i at man sjelden finner triveligere arbeidsplass. Den første stemning av bitterhet er forsvunnet - de vet likeså godt som noen annen at man kan ikke drive en bedrift som et rent veledighetstiltak. Ingen av dem har funnet seg nytt arbeid. Det blir vel skogen. Såfremt ikke Nissedal kommune skaffer industri til bygda.
Så langt ser det dårlig ut - karene har en bestemt følelse av at deres strøk ligger utenfor sivilisasjonen og at det skal vanskelig gjøres å kompensere tapet av Søftestad Gruber... Vi føler at dette er intet blivene sted og begynner på de 1400 trappetrinnene opp til dagen og lyset. Bankingen fra redskapene og mannsstemmene der nede forstummer i mørket. Tilbake er bare den ustanselige drypp fra veggene, malmbitene som triller nedover i grusen i hovedsjakten og trappetrinnene som brekker sammen under våre føtter. Pluss et tusentall små blinkende malmøyne som dukker opp foran oss og forsvinner bak oss i en mørk, gold, forfallen og dødsdømt gruve.
Stiger Salve Landsverk er en av de eldste og mest erfarne ved Søftestad Gruber. Han har vært ved bedriften siden driften ble gjenopptatt i 1939.- men rakk å arbeide ved en rekke av de norske gruvene før han slo seg ned i Nissedal. Han begynte i Evje Jernverk i Setesdal, og arbeidet der i 16 år, til dette ble nedlagt. Deretter ble det to år på Kongsberg Sølvverk,- siden gruvene i Sulitjelma, og dernest en tur til Svalbard. Landsverk har således opplevd mange gruve-fallitter. Først Evje, så Sulitjelma og til slutt Søftestad-gruvene. Det er meget på en mann, men Landsverk ser likevel ikke ut til å ha tatt skade av det.
- Naturligvis syntes jeg det er trist. Det gjør alle rundtomkring her. Men vi kan jo forstå at det ikke lønner seg å drive gruven - vi har resignert ovenfor vitenskapelig utarbeidede kalkyler, og forsøker å finne oss annet arbeid.
Landsverk kommer til å bo i Nissedal. Han er 64 år og vil heretter ta det med ro. Kanskje kommer han til å flytte fra gruve-boligen og bygge seg eget hus, men det skinner igjennom at han helst vil bo like ved den nedlagte gruven. Gruvearbeiderene har forkjøpsrett på de syv arbeider- og funksjonær-boligene - med direktørboligen blir det en annen sak. Landsverk kan fortelle at mange av de eldre karene har lyst til å kjøpe boligene, men intet er ennu opplyst om hvor meget de kommer til å koste.
- Men forutsetningen for kjøp er at det blir skapt nye arbeidsplasser i bygda. Ikke alle kan drive med skogsarbeide eller med mink. Et bevis på dette er at mange av de unge gruvearbeiderne har fått annet arbeide langt fra deres egen kommune, trolig kommer flere av disse til å flytte for godt. Hvis vi ikke får bedre kommunikasjoner og industri i kommunen, sier Salve Landsverk, og er dermed talsmann for hele bygda.
Det er en kjensgjerning at vi mister en god del av de skatteinntektene vi i en årrekke har hatt fra Søftestad Gruber og bedriftens ansatte. Og smir vi ikke mens jernet er varmt, vil vi miste enda mer, sier Johan Trondsen, lensmann og ordfører i en og samme person. -Vi må skaffe industri og nye arbeidsplasser i kommunen fortere enn svint - Søftestad Gruber har betydd mer for oss både økonomisk og sosialt enn mange er klar over. Kommunen har et årlig nettobudsjett på en million - skatteinntektene fra den nu nedlagte bedriften har i samme tidsrom utgjort vel 125 000 kroner.
Nå skal det være sagt med en gang at Nissedal går ikke nedenom og hjem fordi om Søftestad Gruber er nedlagt. Man har Treungen Bruk, som stadig utvider og moderniserer - man har skogen, og man har minken. I år, før pelsingen, regner man med at kommunen aler opp 60.000 mink - mer enn resten av Telemarks minkbestand. -Men det er naturligvis en grense for hvor meget flere mink man kan fø opp i en enkel kommune. -Derfor er det nødvendig at en får ny industri som kan erstatte tapet av Søftestad Gruber. Vi har undersøkt muligheter for tomter, passende til dette formålet, og hittil har vi fått tilbud på ti mål på gården Viks eiendom i Nordre Nissedal. Dessuten "lukter" vi på kjøp av 50 dekar ved Treungen stasjon. Så det er ikke tomter det står på nå, hevder Trondsen. Verre er det imidlertid å skaffe ny og levedyktig industri. -Det som etter ordførerens mening skulle ligge best til rette er bedrifter som har tilknytning til skogen - det siste har man jo mengder av rett utenfor stuedøren. Og Trondsen har også et lønnlig håp om at det vil bli reist en bedrift med ferdighytter som spesialitet i Nissedal. -Jeg tror det ville bli en mektig lønnsom sådan. Nissedal med sine naturherligheter er som skapt for turisme, og vi vil i høy grad satse på denne innbringende næringsgren i de kommende år, sier en optimistisk ordfører Trondsen.