Oppdatert: 15.des.2009

Gustav Kyrdalen (1928) forteller:

Jeg arbeidet i noen måneder for Søftestad gruber i 1948. Hadde annet arbeid frem til jeg begynte igjen i 1950, og arbeidet da i gruva til den stoppet i 1965. Etter det hadde jeg arbeid på pukkverket til det også ble lagt ned i 1969. Da hadde vi knust opp nesten alt av de store slagghaugene som lå på området. Søftestad grusen var kjent som en god grus.

"Hva var din oppgave i gruva?"
Det var alt mulig. Sjaktarbeid, jeg bygde benker, la skinner og rør, kjørte også heisen, og de siste årene var jeg på verkstedet der det dreide seg mest om sveising og generelt vedlikehold. Var også på synklasting som vi kalte det. Etter en salve om kvelden var vår oppgave å renske opp. Vi var to mann på skiftet, og en som kjørte vaggen opp og tippet massen på en "benk". Derfra ble det kjørt ut i dagen senere.
Det første vi måtte gjøre før vi kunne laste opp i vaggen var å pumpe vann som sto over massen. Det rant vann inn alle steder da vi jobbet under Nisser. Det var tungt arbeid. Arbeidsredskap var krafse, krafsebrett og slegge. Var steinene for store måtte vi først kløyve de før vi løftet de opp i vaggen. Når vi skrapa på "benk", og steinene var store så måtte vi hente dynamitt, lunte og knall som vi brukte til å dele steinen med. Vi la dynamittgubbene oppå steinen og subb oppå den igjen. Så var det å søke dekning å tenne på lunta. Vi måtte også passe på at det ikke var andre folk i området eller noen på vei ned når det smalt.
Det kunne være slitsomt før vi kom i gang med skrapinga på benk. Vi måtte dra opp boremaskin, luftslanger, blokk og vaier, og så kravle over løse steiner med dette utstyret. Løse steiner kunne det også være i heng (taket). Et under at det gikk godt mange ganger. Vi lå på rygg og boret i hengen hvor vi skulle ha inn en øyebolt som blokken skulle festes i. Deretter var det å tre vaier.

"Var du noen ganger redd?"
Var egentlig ikke det, men det var mange steder så trangt å komme inn og enda verre å komme ut at en tenkte mer på sikkerhet enn å være redd. Husker en gang jeg var helt alene i hele gruva på nattskift. Jeg jobbet innerst i såle 1. Der var det veldig fin, og mange meter høy malm. Det var nok den fineste malmen i hele gruva. Der jobbet jeg med å laste tobben. Det bråkte noe veldig, ikke minst når jeg skulle skyve tobben ut. Mørkt var det også. Det var ikke så moro når en viste en var aleine i gruva. Lovlig var det vel heller ikke.

"Var det mye skader under arbeidet?"
Ikke mye, men noe var det. Det var en sikker gruve etter datidens forhold. En gang vi jobbet på såle 3, dette var i 1951 hvor vi bunnlastet med to lag, et lag på hver side av skiva. Olav Modøl sendte opp en vagge, som sporet av. I det vaggen kom på skinnene igjen, glei den litt tilbake og jeg fikk venstre bein i klem mellom vaieren og sville så beinet sto nesten i vinkel. Jeg ble fraktet opp i vaggen. Drosja som kom fra Treungen kjørte meg til sykehuset i Skien. Der ble det satt inn en stålskinne i beinet som skulle holde det sammen. Jeg var vel sykemeldt i 3-4 måneder.

"Fikk du noen form for sykepenger da?"
Det kan jeg faktisk ikke huske. Noe fikk jeg vel. Da jeg ble friskmeld så var jeg først en liten tur i sjeidehuset før jeg ble puttet i gruva igjen.

"Hvordan ble det egentlig håndtert når en vagg med last sporet av?" Det så de i heisen (vinsjhuset) for de klarte ikke å dra. Til å begynne med hadde vi kontakt med heisfører Gunnleik Skjeimo via en vaier vi rykket i for å gi signal. Der oppe var det en hammer som ga fra seg lyd. Etter hvert fikk vi trykknapp nede med en ringeklokke oppe. Et signal betydde å kjøre opp. Et signal til betydde stopp om ikke vaggen kom ordentlig på skinnene, og to signaler betydde å fire litt. Heisfører så ikke vaggen men det var et merke på vaieren som viste når vaggen var oppe. Det gikk en vagge opp med last og en tom ned. En gang sendte vi opp 90 vagger på et skift, inkludert en avsporing! Dette var fra såle 3. "Heiv du deg med vaggen opp du også?"
Gjorde nok det.

"Hva med pauser og toalettbesøk?"
Når vi hadde matpause så spiste vi som regel i brakker. Det var slike brakker på såle 4 og 6.

"Og der ble det snakket om litt av hvert?"
Ja, noen ganger var det såpass ille at noen av oss gikk en annen plass for å spise.
Toalettbesøk kan jeg faktisk ikke huske. Dagskiftet var ikke mer enn 6 timer og 40 minutter så vi gjorde vel fra oss før vi gikk i gruva.

"Tilbake til arbeidet i synken."
Ja. Når vi lastet i synken så måtte vi gjømme oss i "nisja" når vaggen ble heist opp da det kunne dette av stein fra denne. Nisja var skutt ut, ca. 1 meter inn i fjellet for at vi skulle ha et gjømmested, både når vaggen kom ned og den ble heist opp. Det hendte jo at vaggen kom alt for fort ned, og med et rykk tok på vei oppover, så det var tryggest å sitte i nisja.

"Du hadde også arbeid i sjeidehuset. Hva skjedde egentlig der?"
Da vaggen kom opp fra dypet og opp på skiva, der vi etter hvert fikk teknikk med å koble fra vaieren fra vinsjen mens den var under fart, så var det å skyve denne ut i dagen, forbi smia og mot sjeidehuset. Der ble det bråstopp på vaggen sånn at malmen ble tippet ut og ned i en silo over knuseren. Etter knuseren ble malmen fraktet på et transportbelte opp til malmsiloene der bilene hentet malmen for å kjøre den til Treungen. Ved transportbeltet i sjeidehuset sto det 3 mann på hver side som plukket ut det de kunne av gråstein. Det var også en magnet ytterst på transportbeltet. Det var fin malm som ble levert fra Søftestad Gruber. I følge Aamo's skriv i boka Bergverkenes Landssammenslutning gjennom 50 år, var malmen ved skjeiding med permanente magneter, på 53-56 % Fe (jern) og 1,1-1,3 % P (fosfor) eksportgods.

"Ja, hva med sjefene Aamo og Hammond. Så dere noe til de?"
Hammond så vi nesten aldri. Han var mest på kontoret. Aamo var nede i gruva på inspeksjon. Vi hadde ikke så mye med de å gjøre. Det var stigere som var våre sjefer. Husker godt stiger Landsverk. Han var en snill sjef, men hadde også temperament. Det var en gang vi kom for tidlig opp av gruva. Da var han sint! Da skulle han strekke oss alle sammen! Det ble ikke noe av det.

"Det ble noe modifisering etter hvert?"
Ja. En helt ny knuser ble satt inn på såle 1. Vi fikk også et diesellokomotiv på såle 1 som skulle trekke vaggene, men det ble så mye eksos ned i gruva, dessuten ble det hele så tungvint at det varte ikke så lenge. Dette var helt på slutten.

"Du hadde nesten hele familien i arbeid i gruva?"
Vi var 4 stykker. Min mor Gro (1892-1974) og søster Susanne (1920-1993) var hjemme. Min far, Lavrantz (1893-1981) var snekker, min bror Sigmund (1915-1982) var elektriker og den andre broren min Halvor (1926) var stiger, og så var det jeg.

"Du var også med på avslutningen av Søftestad Gruber?"
Ja det var jeg. Noe av utstyret ble solgt og noe ble auksjonert bort.
Det var en trist periode. Heldigvis så kunne jeg, som nevnt fortsette å arbeide i pukkverket i samme området.

"Hva skal vi avslutte denne samtalen med?"
Jeg må få avslutte med å si at Søftestad Gruber var en god og trivelig arbeidsplass.
Nå kan du sette punktum!

"Ja vel. Takk skal du ha, Gustav".