Oppdatert: 15.des.2009

Nils Rørtveit (1929-2009) forteller fra sommerjobb,

sommeren 1956.

Etter 8 år til sjøs hvor jeg hadde sendt noen penger til sjømannskirken i Sao Pedro, var tanken å kjøpe bil når jeg kom hjem. Etter å ha oppspart 1000 dollar ble det en flunkende ny folkevogn boble av de første med hel bakrute. Den ga jeg 12.000,- kroner for.
Selgeren hos Møller fulgte meg til banken i Oslo for å forsikre seg om at det ble salg.
Kjøretimer ble betalt med kartonger med sigaretter, så det kostet meg kr. 5,- per kjøretime.

Vel hjemme i Treungen så hadde jeg fått 3 måneders sommerjobb ved Søftestad Gruber, og det passet bra med bil for da kunne jeg og min far Jakob Rørtveit (1897-1983) kjøre hjem hver kveld. Min far var ikke så komfortabel med å overnatte på brakka ved gruva.
I bilen hadde jeg også Jakob Jakobsen og Andreas Heimdal. Andreas satt på opp om mandag og ned igjen fredag da han overnattet på brakka de andre dagene.

Det var fine arbeidsforhold ved Søftestad Gruber.
Jeg hadde i oppdrag å laste fra depot og opp i vaggen som jeg skjøv for hånd bort til "strossa" hvor jeg tippet denne. Senere ble dette fraktet opp i dagen. Arbeidsredskap var grafse og grafsebrett. Det ble en del støv men ellers var det "stille som i graven" der nede.

"Var du aldri redd dypt der nede i fjellet?"
Nei jeg var aldri redd i gruva. Antageligvis ble jeg herdet etter militærtjeneste på U-båten Ula i 1949-50. En gang gikk vi på en stake med det resultat at de vanntette dørene gikk igjen samtidig som lyset gikk. Jeg og en skipskammerat satt i ammunisjonslageret, og kammeraten fikk panikk så jeg måtte klabbe til han. Nei, jeg var aldri redd. Verken den gangen eller i gruva.
Husker en gang en luftslange som jeg ved et uhell fikk åpnet ventilen til under arbeid. Det var stort lufttrykk og slangen med stor klokobling veivet frem og tilbake. Støv ble virvlet opp og karbidlampene blåste ut så det ble stummende mørkt. Jeg kastet meg over slangen og ålte meg frem til koblingen. Der lå jeg over slangen til jeg fikk hjelp. Etter den episoden ble jeg kalt inn til Aamo som ga meg ei skrape, da han mente jeg kunne blitt slått i hjel. Jeg skulle ha rømt ut mente han. Det var nok riktig det, men jeg var ung og sprek den gangen og tenkte nok ikke på konsekvensene som kunne skjedd.

"Det var mange trappetrinn å gå?"
Ja det var det. Jeg tror vi jobbet ca. 300 meter nede. Derfor hang vi oss ofte med vaggen opp, noe som var strengt forbudt. Det var folk på toppen som tok i mot vaggen når den kom så vi måtte hoppe av før den nådde toppen, for så å vente litt før vi kunne gå opp de siste trinnene. De som var der oppe lurte på hvorfor vi ikke var andpusten, noe vi bekreftet med at vi var unge og spreke!
En annen gang jeg og min far ble innkalt til Aamo, husker ikke hva årsaken var, men min far tok av seg lua da vi kom inn. Det gjorde ikke jeg, som dermed ble forflyttet til husene gruva eide syd for Meinstad Landhandel. Der skulle jeg male.
En kar fra Nissedal kom hver dag og spurte etter kvistlakk. Han hadde med seg salt som han helte opp i ½ literen han fikk. Saltet bandt opp det som ikke skulle drikkes. Det lå som ei gummipute i bunnen. Resten ble fortært. Forbruket ble etter hvert så stort at jeg igjen ble innkalt til Aamo som lurte på det store innkjøpet av kvistlakk hos Meinstad Landhandel. Det eneste jeg kunne si var at det var mye kvist i materialene som skulle males.
Dermed var min karriere ved Søftestad Gruber over. Det gjorde ikke så mye for jeg skulle mønstre på båt allikevel. Men, mye moro var det.

Kommentar:
Dessverre registrerte jeg Nils sin bortgang. Jeg satt stor pris på at han ville dele noen inntrykk fra dagliglivet ved Søftestad Gruber. Fred over hans minne.

Jon