Oppdatert: 15.des.2009

Ommund Skaare (1939) forteller:

Jeg begynte i gruva på Søftestad i 1957. Husker ikke datoen men det måtte være i mars - april det året. Det var forresten like etter at jeg var fylt 18 år.
Det var Jon A. Aamo som var sjef den gang, med overstiger Salve Landsverk som nestkommanderende. Landsverk styrte mest med det som var i dagen og var sjeldent nede i gruva. Det var også to skiftstigere, Laurits Bruun fra Sulitjelma og Arnold Bjørgård fra Ålen. Han var forresten i slekt med tegneren av Bustenskjold. Bjørgård hadde også med oppmåling og tegning av gruvekarta.

Jeg minnes godt de første dagene. De første jeg tala med var Aamo og Landsverk.
Jeg var ikke kjent med noe gruvemiljø, men fikk grei forklaring om arbeidsklærene jeg trengte. Samtalen sluttet slik: "Og så må du ha med deg en genser, for det kan bli kaldt. Resten skal du få, og arbeid så du holder varmen!"
Vestre del av kontorbygget tilhørte J.A.Aamo. Dette fungerte som møterom for styret.
Ellers hadde jeg følelsen av at de "luftige" møtene foregikk på stigerkontoret.
Østre del av kontorbygget tilhørte kontorfolkene med lønningskontoret. Her styrte Tor Kjelleberg og Ingar Risland. Laboranten Ola Nordbø holdt også til der når han ikke var på labben.

De første dagene i gruva var jeg sammen med Toralf Slokvik. Det var en rolig og sindig mann som hadde tid til å forklare. Vi bygde Skrapebenker og la skinner. I den tiden var det karbid-
lamper som ga arbeidslys. De måtte vi bære med oss, eller henge de på en lagelig plass slik at vi såg til å arbeide. Senere ble det bygd lampehus (ladestasjon) for elektriske hodelykter.
En av bakdelene med karbid var at smalt det i nærheten så sloknet alle lampene. Da var det opp med fyrstikkene eller tenneren, selv de som ikke røkte måtte ha med seg fyrstikker å tenne med for det ble ganske mørkt i gruva når lampene slokket.
De som saknet karbidlampene mest var de som drev med sprengning. Alt av sprengning var med luntetenning og karbidlampene var suverene å tenne luntene med. Da karbidlampene ble byttet ut med elektriske hodelykter måtte det kjøpes inn kruttpatroner til å tenne salvene med.

Om boforholdene ved Søftestad Gruber er det å si at om vinteren var brakkene fulle. Over spisebrakka var det plass til 8 mann. 3 stk. i hver ende, pluss 2 i midten (kvisten).
Over stigerkontoret var det plass til 6 stykker (3 køyer). Alle rom hadde kokeplate og kassekjele pluss stekepanne.
I sommerhalvåret var det god plass, da det var lettere å få skyss hjem. De aller fleste budde i bygda, og noen hadde også et småbruk å ta seg av etter endt arbeid i gruva.
De fleste syklet eller brukte moped. Noen hadde også motorsykkel. Det var få som hadde bil den gang.
Mellom spisebrakka og stigerkontoret var det bygd garderober og vaskerom. Garderobe for finklær, så vaskerom og lomperom (garderobe for arbeidsklær).
Vaskerommet besto av 2x5 stålvasker med varmt og kaldt vann, pluss to dusjer. Vanlig såpe holdt vi sjølve. Gruva holdt flytende grønnsåpe, og noe som lignet sagflis. Den virket i hvert fall godt mot oljete hender. Det var jo ingen som brukte hansker den gangen.
Vi syntes vaskemuligheten var gode ved gruva. For oss som budde på brakkene, budde billig. Det var også kokke som lagde middag. Gruva betalte kokka, og vi betalte det maten kostet. Tørrmaten holdt vi sjølve.
Den gang kom dynamitten i fine trekasser. Alle hadde hver sin kasse med lokk hvor vi oppbevarte brød, smør og pålegg. Melka hadde vi stående i et lite hus ovenfor brakka. Det var bygd over en stigort fra etasje II. Der var det kald luft hele året.

Alle hadde den gang Nissedal smør som ble produsert hos Meinstad Landhandel. Råvaren kjøpte de inn fra gårdbrukerne i bygda. Etter noen år ble det slutt på smørproduksjonen på Meinstad. Nissedalsmøret ble flyttet til Kviteseid og fikk navnet Kviteseidsmør som i dag produseres på Byglandsfjord.
Som nevnt så fikk vi kjøpe middag. Det var tre måltider. Før kveldskiftet gikk på kl. 14, så kom formiddagsskiftet som gikk av kl. 14, og til slutt var det dagtidfolkene.
Den første kokka var Gunhild Nordal. Siden overtok Sigrid Nordbø.
Vi ungdommer var ikke så nøye på hvor vi fikk sitte, bare vi fikk mat. Verre var det med en 4-5 av de eldre. De måtte sitte på sin bestemte plass. Ellers satte de seg ikke! Det var kokka som passet på at plassen deres alltid stod klar.

Renhold ble de første årene gjort av Gunhild Rønningen og Bjørg Rønningen (senere Eikåsen).
Lomperom og vaskerommet måtte vaskes hver dag. Brakkerommene, kontor og spiserom minst en gang i uka. Det syntes fort dersom vaskedama var borte en dag.

Som nevnt tidligere styrte Salve Landsverk ute i dagen. Han var fra Evje og hadde arbeidet ved Flåt nikkelgruve der. Han hadde også flere år i Svea og Sulis (Jakobsbakken). Han var flink som arbeidsleder og kunne bruke karan. Et glimt i øyet var ingen bakdel.
Han ble av og til litt mobbet på grunn av navnet sitt. Det hendte at en Driver fortalte at Salve var skutt. Landsverk styrte også med lageret av dynamitt, lunte, knall og trematerialer.

Noen var for unge til å gå i gruva og de ble plassert i skjeidehuset hvor det var fast en unggut og en vaksen på hvert skift. Der ble malm og gråstein skilt fra hverandre. All gråstein måtte skrapes vekk under skjeidehuset. Karl Andersen sørget for skrapinga. En mann med mye snus og godt humør. Det meste av gråsteinen gikk til eget pukkverk.
Det var også sag ved gruva, slik at det ble saget til eget bruk. Ingvald Pedersen var sagmester. Ikke like enkel å tale med bestandig, men Salve fikk vridd det til.

Knuseren måtte ha en mann på hvert skift. Det var litt sport i å sende opp så stor stein at slegga måtte taes i bruk. Sportsånden minket litt, etter at vi var to stykker som ble kommandert opp for å hjelpe knusevakta.
Hans Johnsen var mest knusevakt og passet på i pukkverket. Humøret kunne være opp og ned. Ikke så rart da Hans sleit mye med pusten (silikose) og nattesøvnen. Han kunne sitte oppe lenge om natta og hoste. I 1958 var Hans 70 år. Da sluttet han og flyttet til Øyestad ved Arendal. Han kom fra Drangedal, men hadde adresse Øyestad. Han var av den gamle slagen. Han hadde vært på de fleste anlegg og gruver i Sør-Norge. Han sluttet og kom igjen til Søftestad seks ganger, men Aamo likte å ha noen slike i arbeid. Jeg hørte han uttalte en gang: "Det var noen freske innslag".

Ola Dalen, også knusevakt var god til å svare for seg. Han hadde mistet det ene øyet slik at han gikk med såkalt glassøye, noe han også viste å utnytte. Var han i dårlig humør, så hendte det at han snudde øyet med det hvite ut. En gang tok han det ut og la det på bordet mens vi andre åt.
Han Ola kjørte også på en gammel moped. En slik en med pedaler. Han sa heller ikke neitakk til et glass øl. En gang han skulle til Dalen ble han stoppet av UP. De syntes det gikk litt "vinglete", men Ola hadde en god unnskyldning. Han vippet ut glassøyet og holdt det framfor UP med følgende kommentar: "Prøv for fan dykk å sjå med dette her". Ola fikk nådigst lov til å fortsette.

Ola Modøl, også knusevakt var en rolig og solid Nissedøl. Han var lidenskapelig ivrig i tipping. Laurits Bruun likte å diskutere tipping med Ola. En gang i uka var tipping på programmet. Ola hadde lite tenner, så de Engelske lagene fikk en spesiell sleng.

Olaus Moen var i alle år på verkstedet. Han budde på Fjonesida og brukte en liten motorbåt. Så lenge Nisser var isfritt kom Olaus tøffende hver søndag kveld, og heim igjen fredag.
I likhet med Hans Johnsen så hadde han prøvd mye i yngre år. Han var "god på kjeften", og kunne det med å fortelle.
Det var mye sveising, og spesielt knuseplatene krevde mye arbeid. Olaus fortalte oss en gang at han gikk til doktor en gang i året for å kontrollere "augene". Denne doktoren brukte en liten magnet som han førte forsiktig framfor augene. Etter en stund var magneten full av ørsmå sveiseslagg.

Det var få fritidstilbud den gang. Noen hadde reiseradio, og så kom bygdekinoen til Sognehuset en gang i måneden. Da var det nesten en tragedie å måtte gå på ettermiddagskift den kvelden.
Det var på den tiden mange ungdommer i bygda, og vi hadde utrolig stor aksjonsradius. Dansefest var det mange ganger i året på Sognehuset. Når jeg ser inn i Sognehuset i dag, er det rart å tenke på hvor mye moro vi der hadde.
For de som likte friluft, fiske og turer i skog og mark var det et eldorado. Nisser var full av fisk, men vatna øvst på heia var allerede da tome. Det var mange idear om hva som skyldes fiskedøden på heia.

Før vi går videre i fortellingen til Ommund har han lagt ved noen ord som blir brukt i gruvesammenheng, ord som oftest er praktisk forenklet, men tidene forandrer seg også her:

Sjakt (Loddsjakt, Skråsjakt, Hovedsjakt) = Tunnel der malmen blir heist opp.
Ort (Feltort) = Horisontal eller vannrett tunnel. I gammel tid ble det også kaldt Stoll.
Strosse = Der malmen skytes ut mellom nivåene.
Heng = Taket i Strosser og Tunnel.
Ligg = Bunnen i Strosser og Tunnel.
Etasje (nivå) = Blir som regel omtalt med et tall, eks. 5'eren - 6'eren.
Vagg = Skinnegående vogn til å frakte malm på nivåene.
Stuff = Enden på strossen eller Orten (tunnelen) hvor boringen skal begynne.
Kast = Gammelt navn på sjaktoverbygg (bru) over skinnegangen. Dette overbygget (Kasten) hadde to store lemmer, en for hvert spor. Disse var utstyrt med svingskiver og skinner. Når disse ble firet ned, passet de til sjakt og sidesporene.
Kasteblokk = Blokk med hjul (trinse) i for at vaieren kunne dra skrapa i riktig retning.
Skift = Arbeidstiden. Formiddag / ettermiddagsskift.
Stiger = Formann.
Driver = Arbeider som drev med boring og sprengning.
Nesten all sprengning (og boring) i Ort og Strosser heter Salven eller Salver.
De nederste borehullene i radene i Strosser og Ortsalver heter Liggere.
Hullradene over heter Flatinger.
Hullene rundt salva heter Konturhull.
For å skyte ut en Ortsalve så må det til en åpning i midten. Dette heter Kutt (eller Kutten) Kutt kan ha flere former. På Søftestad ble det brukt en variasjon som heter Reimkutt. 5 stk. hull ble boret parallelt over hverandre med ca. 10 cm avstand. Annen hvert hull ble ladet. Da ble det sprengt en sprekk (ca. 40 cm) som de andre hullene ble sprengt i mot.

Ommund fortsetter sin historiske tilbakeblikk ved Søftestad Gruber:

Gruva gikk på to skift. Formiddag fra klokken 7 om morgenen til klokken 14, og ettermiddag fra klokken 14 til klokken 22. Formiddagsskiftet måtte også arbeide annen hver lørdag fra klokken 7 til klokken 14. Da ble det 40 timers uke i gjennomsnitt per måned.
Ute-gjengen hadde 48 timers uke. Fri annen hver lørdag syntes vi var bra den gang.

Møteplassen før skiftene begynte var ved Lampehuset og Smiegangen.
Den første som reiste inn i gruva var Heiskjøreren (heiskjørere den gang var Jakop Jakobsen og Selmer Løvrak).
Regelen var at sjaktvognene skulle kjøres ned og opp igjen før det ble kjørt ned folk. Dette var en landsomfattende regel. Den ble innført etter ulykken ved Stordø Kisgruber.
Fra Lampehuset gikk skinnegangen inn til Sjakta. Området der ble i alle tider hetende Skiva.
Også etter ombyggingen. Alt som trengtes i gruva måtte inn den vegen.
Lampehuset var også møteplassen for skiftstigeren. En halv time før skiftet begynte måtte han møte i arbeidsklær på stigerkontoret. Her låg det noen lapper om situasjonen. Hvor var det klart for utlasting, osv. Deretter gikk turen til Lampehuset og verkstedet.
Etter skiftet gikk det ca. en time til å sortere og godkjenne dagsedlene. Når det var gjort så ble alle dagsedlene lagt over på bordet til Landsverk. Han gjorde ferdig listene for å levere disse til kontorsjefen. Alle i gruva måtte skrive dagsedler.

All boring var akkordarbeid. Ortdrift per løpemeter, Tappinger per løpemeter og Strossing per m3. For lastingen sin del (bunnlasting med krafse og brett) var betalingen per vogn (vagg). Det samme gjaldt maskinlasting og skrapelasting fra strosser.
De som drev med rørlegging (2" rør til trykkluft og 3/4" rør til borvann) og bygging av skrapebenker hadde ikke akkord.
Driverene, de som drev med boring og sprengning låg jamt over litt høgere i timelønn, men mye var avhengig av de sjølve. Det var om å gjøre at hammeren kom i gang så fort som mulig. Det hjalp lite å springe sjølve, hvis ikke borhammeren boret. Gikk salvene dårlig, ja så dro det med seg mye annet. Man kan vel si at det fulgte litt ansvar med den gjengen.
Driverene var en gjeng hvor de fleste hadde en del år bak seg, og utgjorde en stor del av grunnstammen i gruva.

Utstyret til Driveren var enkelt:
1 stk. Borhammer
1 stk. Knemater til å trykke frem med.
1 stk. Blåserør til å blåse reine borehullene.
1 stk. Borstige som knemateren kunne spenne i mot. Denne stigen ble laget av gamle bor (1,5 x 0,4m) der sidene var smidd i begge ender, slik at de festet seg i liggen.
Borene var Serie 11, 22mm sekskant. Serie 11,- 0,8 m begynte med en skjærdiameter på 34mm og minker 1mm for hver 0,8 meter. Det var bor på 0,8 - 1,6 - 2,4 og 3,2 meter. Ortsalvene var sjeldent over 1,6 meter.
Til Driveren hørte også med en låsbar trekasse til dynamitt og lunte. Knallene ble oppbevart i et lite jernskap i kvilebuene. Her var det tørt og varmt.
Gruva ordnet med alt av sprengstoff, men det var trekk for kg. dynamitt og bergbor. (HM bor står for Hardmetall. HM er litt misvisende da det ikke er et metall. Egentlig heter det Wolfram Carbid. En stor del er Wolfram som har et høyt smeltepunkt. HM blir først laget i pulverform og så presset sammen under høyt trykk for deretter å bli oppvarmet til glødende før det blir slipt og tilpasset.) Det var et symbolsk trekk på dynamitten og bergbor slik at dette skulle bli tatt vare på. Kunne de spare en gubbe eller to, så ble det gjort. Til borene var det en fast borsliper. Skulle det bli bormeter så var det som nevnt om å gjøre at hammeren kom fort i gang. Først ble det boret en del hull som var 0,8 meter dype. Deretter ble de forlenget til 1,6 meter. Bor i ferdig 1,6 meter ble så satt i neste 0,8 meter. Det ble benyttet 2 stk. 1,6 meter bor. Mens hammeren var i gang, ble neste hull gjort klart. Var det vann, ble liggeran boret først og tettet igjen. Til slutt ble disse blåst reine og ladet. Ved mye vann, ble lunte og knall smurt inn med smørefett.
Etter som ortdriften gikk innover i malm måtte det sprenges åpninger (tappninger) til strossene.

Var det salve i tappning og orten, kunne det bli problemer for bunnlasteren å få lastet tomt. Da hadde som regel Driveren flere tappninger å bore i. Det var mye raskere å bore i malmen. Var det mange hull å tenne så ble det brukt en ekstra lunte uten knall. Denne var kortere enn salveluntene og ble tent først. Når den brant ut så var det å komme seg i sikkerhet.
I strossene ble det boret lengre hull. Det begynte med 0,8m og viftet ut til en av sidene. Hullene ble da lengre og lengre ut i viften.
Borvannet i gruva kom ovenfra. Same tank i lageret som boligan og daganlegget fikk det fra.
Skytetiden var den siste ½-timen av skiftet. Var det en som fyrte av for tidlig, så ble det registrert. Alle boligene i området hørte "kneppingen" i grunnen når salven smalt.
Det måtte også settes igjen fester for å holde oppe hengen. 20-30 meter mellom hver, og bredda skulle være lik høgda.

Lastegjengen besto av mer blandet individer, men også her var det en kjerne med flere år bak seg. Den første tiden var det bunnlasting med krafse og brett. Hele etg. 1 og til etg. 5 ble ortene lastet på denne måten. I min tid ble det bare lastet slik når malmen var liten, ca. 1m. Det skulle bli mindre gråberg på den måten. Seinere ble det bare maskinlasting.
Bunnlasting i ortene var min store skrekk. Jeg var for stor! For å rette ryggen måtte jeg ligge oppå vogna. Vi var to mann på dette. Annen hver gang svingte vi for å tømme brettet. Annen hver vogn trillet vi ut. For å fylle vognen fortest mulig, fant vi fort ut at subb og småstein måtte først i vogna. Deretter grovere stein på toppen. La vi subben øverst, rant den ned mellom steinene. En kar, mindre enn meg, gikk på slik lasting et helt år. Jeg hadde mye ryggplager på slik ortlasting. Når man virket stor og sterk, var det mange ganger ingen bønn. Det hjalp heller ikke at kjeften slang litt i utide. Jeg kan minnest en gang i spisepausen. Det var lite sagt fra min kant. Da hørte jeg fra Stigeren borte ved veggen: "Nu har han fått nok, for nu holder han kjeften".
Skraplastingen fra strossene var det enkleste. Somme ganger var vi to på jobben, særlig når det var langt å trille til sjakta. Til skraplastingen ble det brukt en såkalt skrape. Det var et stort skjær med et drag, påsveist ører bak og framme for feste av vaier. Drivkraften var en to-tromlet vinsj drevet av trykkluft. Den var festet på en hjulgang, slik at vi kunne vri den og trille den langs skinnegangen. Den ble festet til bolter i sideveggene.
Rett over for lastebenkene var det boret og slått inn bolter til blokkene. Draglinene var 10mm stålvaier. Ovenfor malmen som skulle skrapes ut, måtte det også bores hull og slåes inn bolt for returblokken. Her var det om å gjøre å være godvenn med Driveren. Boret han noen småhull, så unngikk lasteren å dra opp hammer og slange. Da var det bedre å henge hammer og slanger på skrapa for å dra dette opp til returblokka. Driveren flyttet som regel returblokka før skyting.

De siste årene hadde vi tre lastemaskiner til ortlasting. Bunnlasting ble det helt slutt med.
Lastemaskinen var minste typen "kastlaster" fra Atlas Copco, LM30. De hadde en liten skuff som ble kjørt inn i steinhaugen, og kastet massen over og bak i vognen. Framdrift og skuff ble drevet av to trykkluftmotorer.

For å nå helt til enden av salva, så måtte vi bruke noen løse skinner som vi skyvde fremover etter som vi lastet ut. Disse ble kalt for "spiss". Spissen bestod som nevnt av to skinner liggende på flatkant og var sveiset sammen slik at de gikk i mellom den faste skinnegangen som var 60cm. bred. Fast skinnegang måtte legges for hver femte meter.

2-3 mann gikk fast på rørlegging, benkbygging og skinnelegging. Skinnene måtte ligge flatt til sidene. Da ble lastemaskinen lettere å styre. Skinnegangen måtte helle 2cm. per 5 løpemeter utover mot sjakta for at full vogn skulle være lett å skyve utover. Var det en sving hvor det gikk tungt, brukte vi smørefett på ytre skinna.
En skjelden gang kunne en skøyer være ute med en strek. En lunteknall oppå skinna lot høre fra seg.
Lastebenkene måtte bygges slik at vognene gikk under. Det ble brukt rundt tømmer til stolpene og 3 tommes plank til bunn og sider. Stolpene ble slått fast i berget med fothasper. Disse var lagd av ¾ rundtstål og ca. 50cm lange med en smidd vinkel i toppen (10cm) og spisset i nedre ende. Der stokken skulle festes, ble det boret et hull og fylt med en treplugg.. Deretter ble fothaspen slått inn og over stokken.

På de nederste nivåene var det såkalt "kvilebu", rettere sagt spiserom. Disse kvilebuene besto av et utstrosset rom i hengsiden. Her ble det lagt gulv og laget vegg på utsiden. Når disse rommene sto en tid med varmeovn, ble de tørre og varme. Bord og sittekrakker ble laget fra Pedersens sag. Vi syntes dette var bra. Jeg hørte ingen som klaget.
Når maten var fortært, tok Driveren fram lunter og knallesken. De kappet lunter og satte på knall. Et par knivmerker i bordkanten viste lengden på lunta.
Ellers kunne diskusjoner gå livlig for seg. Mandag og tirsdag var det de yngre ungkarene som var ofrene. Det var om å gjøre å finne ut hvor de hadde vært i helgen. Da de fastboende bodde over hele bygden så var det vanskelig å holde lenge på hemmeligheten.

Etter kveldsskiftet var det mye spillopper i badet. Hans Vaa var en sindig kar, men en gang reagerte han lynkjapt. Bjarne hadde gjort han et pek og sto å gapskrattet. Hans tok ATA boksen og sendte en stråle rett i gapet på Bjarne. Skratten stoppet brått!
Knut var praktisk. Han brukte kalosjer. De var lette å stige opp i, for å sykle til og fra arbeid. En dag var kalosjene spikret fast i gulvet. Knut hastet heim etter skiftet. Steig fort i kalosjene og ble liggende mellom skapene. Jeg var den nærmeste til å få skylden og fant ut at her var det ingen tid til diskusjon så jeg var raskt ute og opp mot verkstedet.
Villiam var også en skøyer, men var forsiktig med maten. Han kastet aldri en brødskalk om den var blitt hard. Da vi en dag åt frokost hørte jeg det mumlet på "faen" hos Villiam. Da jeg så bort, satt han med brødskiva i handa som innehold tre tenner og gebisset.
Olaus hadde glimtet i øyet. Han fortalte: Det arbeidet en litt original type som hette Ellingsen. Det var lang vei til Hytta, og i snøen kunne dette bli tungt. Han hadde da en ide om at også forhjulstrekk på sykkelen måtte virke bra. Olaus måtte hjelpe han med dette. Framhjulet ble byttet ut med et bakhjul, og styret med pedaler så det gikk an å sveive. I en ledig stund en formiddag sveiset Olaus på vidunderet. JA Aamo kom forbi og stanset for å se på. Sa ikke et ord, bare gikk videre.

Gruva hadde egen musebestand. Helt ned til etg. 8 var det mus under kvilebua. Hørte aldri at noen slo i hjel en mus i gruva. Mange ganger var det noen som la ned en brødskorpe til de.

De siste månedene drifta gikk var lite trivelige. Det var problemer med produksjonen. To ganger fikk jeg med meg hele skiftet til å begynne uka søndag kveld. På den måten fikk vi full båtlast til rett tid, slik at det kom inn penger til lønningene.

Tusen takk for dette, Ommund. Jeg har noen spørsmål:
-Hvor mye kunne årsinntekten beløpe seg til for en gruvearbeider?
"De to Driveran som låg høyest mener jeg hadde ca. 18.000,- kroner i året i 1958-59. Jeg mener å huske at lønningen for Lasteran var ca. 7 kroner i timen.

-Du begynte i 1957, og var ikke kjent med gruvemiljøet, men du ble vel Stiger etter hvert. Når ble du det?
"Jeg sluttet utpå nyåret i 1959. Var heime i Åmli ca. 3 mnd. hvor jeg kjørte med hest i tømmerskogen. Den 1.juli var det å møte på Heistadmoen hvor jeg var i 4 mnd. Etter det var jeg et år på Setermoen hvor jeg dimitterte den 1.nov. 1960.
Jeg fikk tilbud om å begynne i gruva igjen, og det føltes bra. Uten penger og lite med klær så var det ikke enkelt å reise hvor som helst. Det var bare å begynne på'n igjen. Billig var det å bu og middag var det på brakka. Tørrmaten ble det en rå med hos Kari på Meinstad. Der var det mat og arbeidsklær å få i butikken.
I 1962 var det nytt opptak til Bergskolen. J.A.Aamo trykte på. Opptaksprøva ble holdt på Gruvekontoret. Det var Bjarne Sanden og meg som ble testet. Jeg fikk litt problemer med opptaket da det krevdes 3 års praksis, og min praksis var ikke så mangfoldig. Dessuten var jeg etter datidens miljø, litt for ung (23 år).
Vi var det første kull som gikk 2 år. Bergskolen ble utvidet til 2 årig for å komme inn under Statens lånekasse. Da Kongsberg Sølvverk ble nedlagt, ble Bergskolen flyttet til Trondheim. Den ble en liten avdeling ved T.T.S. med samme rektor og øvrige lærere.
Vi kom oss igjennom disse årene. Sommeren 64 var vi ledige.
Bjarne Sanden reiste til Klodeborg ved Arendal. Jeg hadde ingen jobb og tenkte litt på å reise til Svalbard. Der var de ute etter Stigere den gang, men jeg var nokså fastgrodd i Nissedal.
Den siste dagen vår i Trondheim ringte Edmund W. Klette. Jeg fikk tilbud om å komme tilbake som Stiger. Jeg takket ja med en gang, og så var det å begynne påa'n igjen. Litt forskjell var det fra tidligere. Jeg husker at årslønnen var 19.000,- kroner pluss hus, ved og strøm. Jeg fikk tildelt huset som Tove Søftestad har i dag.
Fra gruva kom det kjøkkenbord og stoler. Klette kom med elektrisk ovn, to lenestoler og bord. Sengen lagde jeg sjøl. Landsverk målte opp fjølene jeg fikk, men jeg ble aldri trekt for det.

-Som Stiger, hadde du da kontakt med Aamo og dir. Hammond?
"Hammond hadde jeg ingen kontakt med, men Aamo var den som trykte på. Han var også innom Bergskolen i 1963 for å høre hvordan det gikk.

-Du sier at det ble fraktet folk opp og ned med heisen. Jeg har forstått at dette var forbudt, spesielt etter det tragiske utfallet med Peder Risland?
"Etter ombyggingen fraktet vi folk fra Skiva og nedover, og opp igjen. Det var faste sjaktvogner med ekstra høge flenser på hjulene. Den nye heisen var plassert slik at heiskjører såg sjaktvogna som ble tippet. Når vognen kom på tipp, så var det stopp. Den gamle heisen, med dobbelt spor hadde koblinger, slik at heislinene passet til nivåene. Den nye heisen hadde også to tromler, men ikke omkobling. Heislinene var her tilpasset til nivå 8. Nivå 6 ble lite brukt og da ble det en del tomkjøring.

Når heislinene var brukt over en tid så strekte de seg og ble lengre. Det virket slik: Når en vogn var på tipp så gikk den andre vognen litt nedenfor lastenivået. Vognen i tippen ble firet ned igjen mens den andre vognen ble dratt opp til lastenivå.
Ulykken med Peder skjedde ved at Peder skulle hente slanger og boreutstyr på nivå 6. Han la dette i vognen som skulle ned til nivå 8. Den andre vognen hadde full last og ble kjørt på tipp. Vognen som Peder var med gikk da nedenfor nivå 8. Vi regner med at Peder gjorde seg klar til avlasting. Han kom for høgt med skuldrene slik at de tok i mot tverrbjelken over sjakta og skyvde han bakover slik at vognkanten kom under knærne. Han ble klemt så mye at fremre hjul på vogna lettet litt fra skinnene.
Det var folk på nivået som så hva som skjedde og de reagerte med en gang slik at vognen ble firt ned igjen. Peder ramlet ned i vognen igjen. De hørte han jamret seg litt, og så ble det stille………. Tragisk.
Transport av folk fortsatte, men det ble slutt på malmheising samtidig med folketransport. Sjaktvogner med malm ble tømt før folketransport.
Den gamle heisen ble flyttet ned til nivå 6 og det var forbudt å kjøre folk, men, men. Når man hadde stått et skift med handlasting så tok vi en sjanse. Alternativet var 300 meter med trapper. Vi yngre hang ofte bak vognen, med strak arm og føttene på skinna så holdt det til topps med en fart av 1 meter i sekundet.
En annen ulykke var med Ola Dukane. Han knakk ryggen og ødela ankelen. På toppen av dette fikk han MS. Han ble ikke arbeidsdyktig etter dette.
Ola Dukane og Arne Dalen drev en synk nedover fra nivå 11 mot nivå 12. Det var første gang vi kom på "sprakfjell". Ingen hadde erfaring med dette. Sprakfjell blir det når det er trykk eller spenninger i fjellet, og kan gå i alle retninger.
I denne synken måtte spenningen gå omtrent horisontalt, for det smalt også i liggen. Det smeller når fjellet sprekker, men det var hengen som var det største problemet. Vi boltet noe, men tydeligvis ikke nok. En 15 cm tykk blokk på ca 100 x 80 cm løsnet og traff Ola fra magen til beina. Malmen i denne synken var slak, ca 20° nedover. All stein ble skrapt oppover. Ola sto i skrapsporet da han ble truffet. Arne tok et bor som spett, og løftet opp blokka. Ola brukte albuen og drog seg unna. Arne sprang for å hente båre. Jeg for ned til Ola og hørte på pusten hans at noe var galt. Da flere kom til med båra, sprang jeg til telefonen på nivå 8. Klette ordnet med sykebil og doktor. Da vi kom opp til skiva, sto doktoren og venta på oss.
Sykebilen den gang var en folkevognbuss som setene var tatt ut av for å gi plass til båra. Veiene var også både-og. Snareste vei til sykehus var i Arendal, men Nissedal hørte til Telemark så syketransporten gikk via Kviteseid og Seljord til Skien.
Tor Sanden var den andre Stigeren da gruva stoppet. Jeg husker Tor sin kommentar da stoppen var endelig: "Når det måtte stoppes, så du verden om det hadde skjedd et halvt år før. Da hadde vi sluppet unna mye elendighet":
De to alvorlige ulykkene skjedde de siste 6 mnd.

-Hva gjorde du etter at det ble stopp ved Søftestad Gruber?
"Jeg prøvde meg på anlegg. Vi la skinnegang i Trykksjakta til Røldal I, men jeg hadde vanskelig for å roe meg ned. Etter noen måneder sluttet jeg i Røldal. Økonomien var heller ikke den beste. Kvam Tale averterte etter Stiger. Jeg kjente han som sluttet og reiste opp til Kvam. Jeg fikk jobben og var der i 2 år. Flyttet videre til Folldal Verk på Hjerkinn.
Resten får bli en sak for seg.

-Takk igjen Ommund. Viktig å ikke glemme en gang Nissedals største industriarbeidsplass!