Oppdatert: 15.des.2009

Renhårig slusk

RENHÅRIG SLUSK! Hva betyr ordene?
Boka Renhårig Slusk, redigert av Edvard Bull gir noen forklaringer.

Renhårig er et rosende adjektiv, som betyr omtrent det samme som "real".
Det brukes om den som skyr krokveier og forakter gjerrighet, som synger ut når han har noe på hjertet og ikke går av veien for et slagsmål, som er gavmild mot den som ikke likefram har gjort seg fortjent til det motsatte.

Slusk brukes her først og fremst om de profesjonelle anleggsarbeiderne fra tida før første verdenskrig, de rotløse som aldri slo seg ned lenge på ett sted.
Men også gruvearbeidere kommer med under navnet "slusk": De gruvearbeiderne som levde på flyttefot omtrent som anleggsarbeiderne. Det er bare visse gruver som hadde en slik arbeidsstokk, særlig de som først ble tatt opp i tida omkring århundreskiftet, eller som utvidet sterkt den gang, og de som lå langt fra eldre tettbebyggelse. Sulitjelma, Kirkenes, Birtavarre i Lyngen er karakteristiske eksempler. De tradisjonsbundne gruvearbeidere på Kongsberg og Røros er ikke slusk.

Fra først av var ordet sikkert nok et skjellsord. Men anleggsarbeiderne tok det opp sjøl, og brukte det som yrkesnavn - med stolthet. "Den ordentlige slusken kunne nok lage litt trubbel, kunne gi noen blå auer, men om morran var alt glømt, og gutta var like gode busser. Verre var det med rampen, hadde døm fått stryk en gang, så passa døm på å være flere neste gang det ble leven", fortelles det i boken.

Ordet bus har nøyaktig samme betydning som slusk. En anleggskokke kan ikke godt gi en oppsynsmann større kompliment enn at han "var en veldig koselig kar, han var som en bus sjel han, liketil og grei".

Rallare er et tredje ord med samme betydning. Det er svensk, og det slo aldri riktig igjennom i Norge - ikke før "rallarvisene" ble populære langt utenfor anleggsarbeidernes egen krets. En som begynte på anlegg alt omkring 1880, forteller om hvordan han ble innviet til sitt yrke:
- Like etter konfirmasjonen begynte jeg på veianlegget Årnes-Flisa. Vi hadde en solung, en kar i 42 årsalderen til bas - namnet hass har jeg glømt. Jeg ble satt i finpukkinga og skulle selvfølgelig arbes ut. En driven pukker klarte en kjede på dagen - den var ti meter lang og veibredda - og det klarte ikke jeg med en gang. Men en dag klarte jeg kjeden, og da skulle jeg stemples som slusk. Jeg hadde sitti på en plankebit, og når en satt slik å slo, så gnidde en snart høl i buksereva, og det blei også høl på rassballane. Den dagen hadde det lagt seg ei skurve over såra på rassballane, men det visste de andre ingen ting om. Plutselig kom det fire karer og tok meg, en i hver arm og en i hvert bein, og bar meg bort til en stubbe og huska meg opp i været og klassa rassballen mot stubben. Skurvene sprakk, og det begynte å blø. Karene slapp meg da de fikk se det var blod på stubben.

Nå var jeg slusk - ikke "rallar". Det å være en "renhårig slusk" var den beste attest en kunne få blant arbeidskamerater, og da kunne en få hjelp når en var hardt oppe i det. Det verste en slusk visste, var å bli skjelt ut for en "nakke". Da blei han forbanna, for "nakke", det var namnet på bonden og kjennetegnet på en som var smålig og gjerrig. Den som var gavmild og renhårig, var vel anskreven blant kameratene.

Slusk